Jeg liker generelt godt bøker hvor handlingen hopper mellom to ulike handlingsforløp, her i fortid og nåtid. Det er alltid skildringen fra fortiden som fenger meg mest, og det gjorde det også her. Jeg ble imidlertid skuffet over hvor liten del av boken denne biten tok opp, spesielt siden handlingen i nåtid fort ble veldig kjedelig og forutsigbar for min del.

Jeg liker egentlig ikke politihistorier, og det fordi politikarakteren alltid er den samme; ufattelig treig til å skjønne hva som foregår tross flere år med erfaring, god trening og godt rykte innen sitt felt. Anna, politidamen og hovedpersonen her, var også ufattelig naiv, og selv om hun gjentatte ganger ble forsøkt beskrevet som en dreven og modig dame, opplevde jeg henne som feig og en dårlig leder. Hun beskrives som en dyktig drapsetterforsker, men likevel er det ingen som tar henne seriøst. Hun sier selv at hun føler seg manipulert, men hun fortsetter å la seg manipulere. Hun styres av sorg og bryter taushetsplikten sin gjentatte ganger kun for å komme nærmere datteren sin. Og hvorfor er egentlig datteren så forferdelig opptatt av et nesten 30 år gammelt dødsfall? Og hvorfor stusser ikke Anna over at det alltid er en mann i nærheten til å redde henne og datteren når noe skjer?

Jeg gjetter meg sjeldent fram til "plot-twisten", men det gjorde jeg her, og det gjør ikke saken bedre. Oversettelsen til norsk føltes også stotrende og feil noen steder, og det var flere ganger jeg måtte lese samme setning om igjen, rett og slett fordi den var kronglete skrevet. Det er ikke Motte sin feil, så jeg trekker ikke for det.