TUSEN OG EN NATT har siden verket ble "oppdaget" på 1700-tallet av franskmannen J. A. Galland hatt en enorm utbredelse i Vesten. Ifølge Verdens Litteraturhistorie er den å likne med Bibelens. Galland bygget sin samling på håndskrifter han hadde hentet fra Syria, komplettert med fortellinger han hadde fått muntlig av en arabisk kilde. Han var en glimrende gjendikter, men funn som ble gjort omlag hundre år senere viste at hans arbeid avvek på flere måter fra den arabiske originalteksten. I tida framover kom det stadig nye og grundigere oversettelser, bl.a. av engelskmannen E. W. Lane og av hans landsmann J. Payne. Den betydeligste europeiske utgave av verket sto tyskeren Enno Littmann for. Den kom så sent som i 1920-årene. Det finnes i det hele tatt et utall av variasjoner over det vi kan kalle den arabiske grunnteksten til TUSEN OG EN NATT. Som alle eventyr har verket sitt utspring i muntlige overleveringer, som gjennom generasjoners videreføring er blitt bearbeidet, slipt og foredlet. Historien til Sjeherasad, hun som forteller for å redde sitt eget og andres liv, har uavhengig av de ulike oversettelser og utgaver vist seg å beholde fascinasjonskraften. Her er alle livsområder berørt. Her fortelles historiske romaner, kjærlighetseventyr, reiseberetninger og kriminalfortellinger. Her finnes skrøner og fabler, anekdoter og religiøse legender. Det er forfatteren Jan Kjærstad som har vært redaktør for den foreliggende utgaven av TUSEN OG EN NATT, og han anser denne store variasjonsbredden som et av de fremste særtrekkene ved verket. Jan Kjærstad har i dette utvalget arbeidet etter prinsippet at de beste eventyrene skulle med. I tillegg rommer det eksempler på alle de nevnte typene av eventyr. Kjærstad har bygget på Waldemar Brøggers oversettelse fra 1967, den eneste komplette utgaven av verket på norsk. Som grunnlag for komposisjonen av utvalget har han benyttet den arabiske teksten. En introduksjon til verket finnes i bind I, og et fyldig etterord i bind II, begge skrevet av Kjærstad.

Publication Year: 1839