Dette er den beste Hole-boken siden Snømannen. Ja, den er kanskje til og med bedre. Sjelden har en bok evnen til å, på bare et hundre-siders spenn, få deg til å gispe, snu alt du vet på hodet og smelle til med spenning sånn at du kan tenke "jeg må skikkelig tisse" og før du vet ordet av det har du lest hundre sider til. Politi gjør dette så mange ganger at det nesten ikke er morsomt mer. Hvorfor andre krimforfattere gidder skjønner jeg ikke, for ingen - INGEN - kan slå Nesbø når han er på sitt beste. Og her? Her overgår han seg selv. På alle mulige måter.

Historien plukker opp en liten stund etter Gjenferd. Vi møter alle de nålevende karakterene i tur og orden, men én mangler.

Etter de første par hundre sidene er opptakten over og vi er i full gang. Resten av romanen er et frifall der ingenting er tilfeldig eller slik man tror det er. Nesbø manipulerer leseren så til de grader, finter dem ut gang på gang, før du til slutt ikke aner hva som skjer eller hvordan ting henger sammen, til du gir opp å tenke på det og bare leser videre. Boka er farlig spennende og fantastisk effektiv.

Om dette er den siste boka i serien om Hole og hans Oslo, er det et veldig passende sted å avslutte det på. Fryktelig passende. For det er fortsatt skurker der ute. Det er fortsatt hemmeligheter som venter på å se dagens lys, konsekvenser som ikke har landet enda, nøster som ikke har blitt oppklart, saker som ikke har blitt løst. Men sånn er livet. Ingenting blir helt avsluttet. Det vil alltid være noe som er igjen, og det eneste vi kan håpe på er at ting er noenlunde i balanse. For hver sak som aldri blir oppklart, er det andre som blir det. For alle de gode menneskene som finnes på jorda, er det andre som er onde. Og for alt som blir avsluttet, er det noe som fortsetter. Ikke alt. Men noe.