Max, Mischa & Tetoffensiven
Johan Harstad
MAX HANSEN er søvnløs i Midtvesten. Han er teaterinstruktør på turné tvers gjennom USA. Det kan være at han har blitt amerikaner. Han har ikke vært hjemme på over tjue år. HELST SKULLE HAN aldri forlatt stedet han ble født, en forstad til Stavanger hvor man fikk bråke så mye man orket mens fedrene var ute på plattformene i Nordsjøen og hvor stillheten la seg tung over husene når de kom tilbake. Men ingen får det de ønsker seg. MAX, MISCHA & TETOFFENSIVEN er en roman om anvendeligheten av vietnamesisk geriljateknikk i dagliglivet, om de som har vært i krig og de som demonstrerte mot dem; om hyperrealistiske malerier av vaskemaskiner og jenter som ligner på Shelley Duvall; om solen ute på Fire Island og en ettertraktet arbeidskopi av Apocalypse Now. Men mer enn noe er det en roman om spørsmålet enhver som har reist hjemmefra før eller siden må stille seg: Hvor lenge kan man egentlig være borte før det er for sent å dra hjem?
Publication Year: 2015
No posts yet
Kick off the convo with a theory, question, musing, or update
Your rating:
03.5 stars.
Harstads prosa er fortsatt grensesprengende vakker, men av og til her sklir han over i selvparodi. Karakterene er heller ikke komplekse nok til å bære denne romanen på 1000 sider pluss, men de er ålreite nok. Anbefales for hardcore Harstad-fans, alle andre kan puste lettet ut og lese noe annet. Selv om boken er full av gode, eksistensielle tanker om menneskehetens evne til å aldri gi opp, uansett hvor fristende det er. Men selv det blir ikke utforsket dypt nok.
Uansett er det en god skildring av tre liv, oppvekst som krigsroman, og teater- og kunstverdenen.
0Første delen av boka er fin, da handlar den mykje om oppveksta til Max som er fint skildra. Men så blir det kjedeleg. Han blir vaksen, teaterregissør, veldig flink tydelegvis, men det er ikkje så spanande å lese. På slutten så er det onkelen hans som er forteljaren, og som Vigdis nemnte så er den stemmen ganske lik Max sin, det er frustrerande, ikkje er det så oppsiktsvekkande historier heller. Eg har vel ~150 sider igjen, men dei får eg ta seinare i år, nå gidd eg ikkje meir.
0
© 2024 Pagebound